CmrhFoto - En blogg om mine fotografier

We become what we think about

Modell: Marita Rylander
Foto: Charlotte Marie Hansen

Copycat

Den siste måneden har jeg hatt en ganske morsom temaoppgave på skolen. Vi skulle velge oss to fotografer, der vi skulle kopiere to fotografier fra hver av de. Bildene skulle ikke være identiske, men ha samme essens og stilart. Tenkte å dele et par av de med dere.

Foto til venstre: Bill Brandt, foto til høyre: meg

Som man kan se i bildet til Bill Brandt er det veldig mye harde skygger og kontraster. Jeg ville prøve å gjenta dette ved hjelp av andre ting, som for eksempel klærne til modellen min. Jeg ville også få det mer tidsriktig ift i dag.

Foto til venstre: Richard Avedon, foto til høyre: meg

Dette bildet elsker jeg! Richard Avedon er en helt fantastisk fotograf. Jeg visste at det var vanskelig å kopiere det, men gjorde et forsøk likevel. Min skjønne nabo stilte opp som modell (hun er 12 år!!), og jeg må si jeg ble ganske fornøyd. Skal arbeide litt mer med bildet i morgen, og da kan jeg vise dere forskjellen.

Hva synes dere om bildene?

GIVEAWAY: NIXON KLOKKE

KONKURRANSEN ER AVSLUTTET, OG VINNEREN ER KONTAKTET PÅ MAIL!!

Hei alle kjære lesere! Veldig hyggelig at så mange har vært innom bloggen min den siste tiden. Derfor skal jeg gi bort en klokke fra Klokker1.

Fargene du kan velge mellom er rosa, gul, svart eller turkis. Og det ENESTE du trenger å gjøre, er å kommentere i kommentarfeltet hvilken farge du ønsker, også må du huske å legge ved e-postadresse. Besøk klokker1 for å se de forskjellige fargene!

Vinneren trekkes om èn uke (21.11)

Gjerne del innlegget, ved å trykke LIKER.

Sliten, trøtt og lei

Hei alle søte små. Endelig kan jeg sette meg ned og puste ut. Føler egentlig at denne dagen har gått i ett. Startet med at jeg tok 9-bussen til Oslo for dagens undervisning. Vi hadde standpunktprøve i dag, som gikk ut på at vi fikk 11 oppgaver å løse. Kun 3 av disse var teoretiske, noe som var veldig greit - selv om det gikk kjempebra. Fikk godkjent på alt, så da er jeg fornøyd!

Vi var så glade når vi var ferdig, for vi kunne rekke en tidligere buss hjem. Satt oss på bussen, blide og fornøyde. Etter å ha kjørt i ca 4 minutter, så kræsjer bussen. Er ikke det bare fantastisk? Joda.. Så ikke ut til at de ble enige om hvem som hadde skyld, og plutselig var politiet på plass. Så da var vi visst ikke hjemme så mye tidligere likevel! Spesielt ikke jeg, som måtte gå ekstra langt fordi bussjåføren ikke stoppa på stoppet jeg skulle av. Flott!

Men alt i alt har dagen vært veldig bra. I kveld skal jeg behandle ferdig noen bilder til en kunde, også skal jeg skrive på oppgaven min.

Veronika, modellen min for dagen!

 

"Hvordan går det med deg nå?"

Det er utrolig mange som har spurt meg om hvordan jeg har det nå, og hva som har skjedd i ettertid. Det er også veldig mange av dere som har skrevet utrolig fine ord, og delt deres egne historier. Godt å vite at det ikke bare er jeg som har opplevd noe liknende, og jeg føler så absolutt med dere alle sammen. Dette med at leger enkelte ganger ikke tar noen av oss seriøst, er et stort problem.

De siste ukene har gått veldig fort. Jeg har kommet meg tilbake til skolen, jeg har hatt bursdag og jeg har generelt sett hatt det veldig bra. Men enkelte dager er alltids bedre enn andre. Det er ikke hver dag jeg har orket å dra på skolen, eller i det hele tatt kommet meg opp av sengen. Jeg har vært sliten, trøtt og lei. Smertene blir mindre og mindre, og nå merker jeg nesten ikke noe til det. Det stikker til nå og da, men det er langt ifra sånn som det var for litt over en måned siden. Jeg har tatt blodfortynnende i form av sprøyter (Klexane) og tabletter (Marevan). Førstnevnte sluttet jeg med i forrige uke på grunn av massive blåmerker over hele magen. Marevan må jeg bruke i minst 6 måneder, mulig resten av livet.

Så "all over" har jeg det mye bedre. Med god støtte fra verdens beste familie, venner og kjæreste så har dette gått mye bedre enn hva det kanskje vanligvis ville gjort. Jeg priser meg lykkelig for at jeg har et så godt støttenettverk, og for at så mange mennesker er opptatt av at jeg skal ha det bra. Og tusen takk til alle dere som har tittet innom bloggen min, lagt igjen fine ord og delt min historie videre.






Silhouette

Den forrige temaoppgaven vi hadde på skolen resulterte i dette bildet, samt 4 til. Den ene oppgaven var at vi skulle ta et silhouettebilde av et menneske. Dette er noe jeg aldri hadde gjort før, så det var veldig spennende og lærerrikt. Jeg trodde det skulle bli veldig vanskelig.. på grunn av fraværet mitt iht sykdom, så hadde jeg ikke fått med meg så mye av undervisningen. Men det gikk veldig bra, og jeg følte at jeg fikk det til! Hvis noen er interesserte i å vite hvordan jeg tok det, så er det bare å skrike ut.

Tilbakeblikk - nyfødt


Noen bilder av ei lita jente på 1 uke i sommer. Nå som jeg har startet på skolen så ser jeg at det er mye jeg kunne gjort bedre på disse bildene. Grøsser litt over mine egne feil her, men synes likevel at bildene er veldig fine. Har delt noen av bildene tidligere, som dere kan se HER. Kunden ble veldig fornøyd, og det er jo det viktigste!

Hva synes du om bildene?

Spørsmålsrunde - ask me anything

Hei! Siden det har kommet en hel del nye fjes inn her i det siste, så tenkte jeg å ha en spørsmålsrunde igjen. Er det noe spesielt du lurer på? Da kan du bare stille meg spørsmålet i kommentarfeltet, også svarer jeg i eget innlegg.




20 år og blodpropp - min "historie"

Har tenkt lenge på dette innlegget. Skal jeg skrive det eller ikke? Er det for personlig? Sitter her nå og tenker at jeg vil få det ned på "papir". Jeg vil dele tankene mine, og erfaringene mine rundt dette.

Det startet tidlig i septembermåned. Jeg hadde spist middag med kjæresten, og følte meg plutselig veldig trøtt. Jeg fikk også uutholdige smerter i magen. Jeg tenkte vel egentlig at jeg bare var alt for mett, så jeg la meg for å sove. Det var nok lettere sagt enn gjort. Jeg klarte ikke ligge stille, reise meg opp eller snu meg. Du kan kanskje tenke deg selv hvor problematisk det ble? Det endte vel egentlig bare med at jeg lå i senga og gråt, mens jeg prøvde å ligge stille. Vi skjønte etterhvert at dette ikke var normalt, og dro videre til legevakta.

Der ga de meg noen usmakelige medisiner, som ikke fungerte. Etter å ha kjent litt på magen min og spurt meg om noen spørsmål, konkluderte de med at jeg hadde betennelse i magesekken. "Jaja" tenkte jeg, og gikk glad og fornøyd ut derfra. Det var heldigvis ikke mer alvorlig enn det. 

Dagene gikk, og magen ble bare værre og værre. Det ble et par-tre besøk hos fastlegen, som prøvde alt hun kunne for å finne ut hva som var galt. Betennelse i magesekken var det i hvert fall ikke, for nå hadde jeg nemlig fått gallestein. Jaha? Kunne legen på legevakta ta SÅ feil, at hun trodde jeg faktisk hadde betennelse? Jeg tenkte umiddelbart at dette var en utrolig dårlig konsultasjon av legen på legevakten, men valgte å ikke henge meg mer opp i det.

Etterhvert fikk jeg sterke "anfall" med smerter på venstre side av magen/bryst-regionen. Jeg klarte så vidt å puste, og det stakk til i venstresiden. Jeg leste meg mye opp om gallestein, og fant ut at dette var ganske normalt - helt til jeg kom til det punktet hvor det stod "på høyre" side. Men jeg hadde jo vondt i venstre? Så da var det tilbake til legen igjen. Denne gangen mente legen på at jeg hadde muskelstrekk i venstresiden. Jeg ble ganske frustrert over at ingen forstod hvilke smerter jeg faktisk hadde.

Dagen etter hadde jeg spist middag med pappa, og gikk inn på rommet for å se noen TV-serier. I det jeg la meg i sengen, så fikk jeg et anfall som var ti ganger sterkere enn de jeg hadde fått tidligere. Det var så ille at jeg ikke engang klarte å rope på pappa. Jeg ringte ei veninne (sykepleier) som fortalte meg at jeg umiddelbart måtte kontakte legevakten (IGJEN!!!) for dette var absolutt ikke normalt. Jeg fikk omsider krabba meg ut til pappa i stua, og han fikk ringt til legevakta. Det var så ille at vi faktisk vurderte å ringe 113 i stedet.

Jeg kom meg til legevakta, og fikk igjen beskjed om at det ikke var noe de kunne gjøre? Jeg siterer: "Der du sitter nå, så ser det ikke akkurat ut som at du har så veldig vondt. Det er ikke noe jeg kan gjøre, så du får komme tilbake hvis det skjer igjen."

Når jeg sitter her å skriver dette nå, så begynner jeg nesten å gråte. Jeg følte meg så utrolig hjelpesløs, og visste faktisk ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg bare leve med disse smertene? Hva om det faktisk var noe alvorlig? Jeg klarte så vidt å gå...

Dagen etter (23 september) bestemte jeg meg for å ta en ØHJ-time hos legen. Jeg kom rett inn, og forklarte henne om hva som hadde skjedd. Hun ble mildt sagt sjokkert. Og DA fikk jeg den første, ordentlige undersøkelsen. Jeg ble klemt på og dratt i, og lå egentlig bare der og skrek. Hun sa til meg "Charlotte.. jeg tror du skal dra på sykehuset og ta en blodprøve. Jeg vil utelukke at du har blodpropp. Hvis denne blodprøven er forhøyet, er risikoen stor for at du har blodpropp - men jeg tviler." Så da tok jeg fatt på beina og gikk bort til sykehuset og tok denne forbaska prøva. Et lite stikk, og restultatet ville komme dagen etter.

Klokken 06.00 var jeg på vei til bussen for å ta den videre til skolen. Formen var absolutt ikke bra, men den første innleveringen sto for tur. 100 meter unna bussen, så hosta jeg. Jeg hadde ikke klart det tidligere, fordi det gjorde så innmari vondt. Så da tenkte jeg: "enten så er dette bra, eller så er det dårlig". Jeg ser i speilet, og munnen min er dekket av blod. I full sjokktilstand ringer jeg legevakta og spør hva jeg skal gjøre. Hun sier at jeg skal ringe fastlegen og be om bilder av lungene. I og med at legekontoret ikke åpnet før et par timer senere, la jeg igjen en beskjed om hva som hadde skjedd.

08.15 ringte legen.



"Jeg har lagt igjen navnet ditt på akuttmotaket på sykehuset. Dra dit nå, så tar de et bilde av lungene dine. Vi må utelukke blodproppen."
Alt gikk utrolig fort, selv om ventetiden var lang. Jeg fikk en trøye og en seng. Kjæresten satt der med meg hele veien. Jeg tok en hel haug av blodprøvet, samt CT-bilder av lungene. Ca 30 minutter etter at bildene var tatt, kom legen inn.
Legen: Hei igjen. Jeg har en dårlig nyhet. Du har dobbelsidig lungeemboli.
Jeg: Hæ? På norsk?
Legen: Du har blodpropp.. to faktisk. En i hver lunge.
I et lite øyeblikk var hele verden svart. Jeg ante ikke hva dette ville innebære. Var jeg i livsfare? Ville jeg bli frisk igjen?
Jeg spurte om en hel haug av spørsmål, men husker ikke så mye av det. Jeg hadde ekstremt vondt, og var veldig trøtt og sliten. Fikk i hvert fall med meg at legen fortalte at jeg kom til å bli bra igjen ved hjelp av diverse medisiner o.l. Alt ordner seg til slutt.
På en side så kan jeg forstå hvorfor ingen skjønte at det var dette som var feil med meg. Hva er sjansen? Jeg er 20 år, røykfri, går ikke på p-piller, og ingen i familien har hatt det tidligere. Men på en annen side så er jeg utrolig frustrert over at ingen kunne undersøke meg ordentlig. Jeg var hos ikke mindre enn 5 forskjellige leger før fastlegen sendte meg til sykehuset.
Jeg skulle gjerne vært foruten.. Men når det er sagt: jeg er utrolig glad for at de flinke legene på sykehuset, sykepleierne og min fastlege tok ordentlig tak i dette. Jeg er evig taknemmelig for at jeg sitter her i dag, og er nesten helt frisk.
Gjerne LIK innlegget.

Høstportretter

Tidligere i høst tok jeg noen bilder til en oppgave jeg hadde. Veldig kjekt å ha snille venner som stiller opp på bilder!

Modeller: Joakim og Marita

Hva synes dere om bildene?

hits